– Hvorfor søkte du denne stillingen?

– Da jeg hørte at Signe skulle bli pensjonist, fulgte jeg godt med i avisene for å se om det kom en stillingsannonse som kunne gjelde menighetskontoret i Høvåg. Jeg hadde hatt lyst til å arbeide i denne menigheten lenge. Helt fra skolelagsdagene har Høvåg vært mi andre hjembygd. På en lagsleir traff jeg noen høvågjenter som snart ble mine veldig gode venninner. Slik kom jeg inn i ungdomsmiljøet her. Jeg ble med i et levende ... blomstrende ungdomsmiljø!

Anne Eidjord forteller at hun dro til Oslo og utdannet seg til sykepleier på Lovisenberg. Så arbeidet hun to år på Lovisenberg sykehus, først i akuttpsykiatrisk og senere i gastromedisinsk avdeling. Deretter tok hun fatt på videreutdanning i diakoni ved Høyskolen Diakonova/Menighetsfakultet, og i november 2009 passerte hun den avsluttende eksamenen med en masteroppgave som dreide seg om ”Eldres åndelige behov i sjelesorgen”.

Både eldre og unge
– Jeg hadde praksis med eldre i Lund menighet, og jeg trivdes så godt at det ble naturlig å skrive masteroppgave om noe som gjaldt denne aldersgruppa. Men jeg var også med på konfirmantforberedelse og likte det veldig godt. Jeg trives egentlig sammen med alle aldersgrupper. De siste tre åra har jeg vært med i ledergruppa for Barne-Oase og Knøtte-Oase, som er sommermøter for de aller yngste. Erfaringene derfra gikk mest på planlegging og tilrettelegging, men jeg vet jeg trives godt sammen med de minste.
 
Når Anne blir leder i halv stilling på menighetskontoret, kommer planlegging og tilrettelegging til å oppta det meste av arbeidstida. En kvart stilling som diakon, som før var kombinert med lederstillingen, er nå borte. Anne har lyst til å gjøre praktisk diakonalt arbeid, men regner ikke med at det blir særlig plass for det.

– Kanskje kan det bli noe på lengre sikt, om det blir bedre med penger? Men jeg liker å organisere, så nå gleder jeg meg bare til å ta fatt. Jeg har ikke så mye greie på økonomi, men det skal jeg snart lære. Jeg er glad i kolonner og systemer!

Ydmyk
Når Anne blir ivrig, strekker hun seg over bordet. De lyse krøllene svinger, og du blir fanget inn av et par spill levende øyne.

– Har du en programerklæring?

Hun tenker, ser litt til siden. Så kommer det ganske fast og bestemt:

– Jeg kjenner at jeg er ydmyk for oppgaven, men ber om og håper at Gud kan bruke meg. Jeg er avhengig av ham. Han må vise meg hva som er bra for bygda.

Håkon Lilleholt